På fredag sto den aller første bokanmeldelsen jeg har skrevet på trykk i Fædrelandsvennen. Den tar for seg Innfødte skrik av Håvard Rem. Undertittelen sier, som seg hør og bør, hva boken handler om: Norsk svartmetall.
Avisen har ikke lagt teksten ut på nett, så jeg har selv gjort den tilgjengelig her.
Oppdatering 08.03.10: Okay, jeg blir visst nødt til å gjøre en liten korrigering. I motsetning til hva jeg skriver i anmeldelsen, viser det seg nemlig at boken er utstyrt med stikkordregister. Forklaringen er at jeg skrev med utgangspunkt i en PDF-utskrift hvor registeret manglet. Først i dag fikk jeg den ferdige boken i hånden, og kan altså konstatere at registeret nå er på plass. Dette føles littegrann pinlig, men feilen ligger selvsagt hos forlaget. Når de sender ut mangelfulle manus til anmeldelse, kan de ikke forvente annet enn å få mangelfulle anmeldelser.
Jeg prøver å fortelle folk at jeg ikke har gått hen og blitt Fædrelandsvennens metal-anmelder. Men for hver metal-plate jeg skriver om, blir det vanskeligere å overbevise dem. I dagens papirutgave kan du lese hva jeg synes om Borknagars siste, "Universal".
Teksten min kan leses på fvn.no, og selve albumet ligger ute på både Spotify og WIMP (selv har jeg begynt å foretrekke WIMP).
Og flere metal-skriverier kommer neste uke, er jeg redd. Men da med en vri.
Siden Start.no snart legger ned e-posttjenesten sin, er jeg nødt til å bytte adresse. Den gamle vil fungere frem til 1. mai, men for å få en mykest mulig overgang, håper jeg at folk vil bruke den nye fra nå av.
Trusler, spam og inkassovarsler sendes heretter til roysobstad alfakrøll gmail.com.
Kanskje har jeg det. Akkurat nå vet jeg ikke selv engang.
Til tross for dette har jeg i det siste lekt meg med noe som kan bli en lengre historie. Og hvis jeg skal fortsette å lage serier, er det nettopp noe med litt lengde jeg må lage. Jeg har laget nok to- og femsidere. Det er på tide med noe episk.
Historien jeg tenker på, har arbeidstittelen "Ulvene i korridoren" - eventuelt bare "Ulv!" - og er en fabel fra kontorlandskapenes dypeste mørke. Som man kan se, har jeg allerede tegnet et utkast til forside.
Når jeg kvier meg for å sette i gang for alvor, er det fordi jeg vet vet hvor mye arbeid det vil bli. Og hvor lite jeg kommer til å få igjen for det. Også vet jeg altså ikke om jeg orker å lage flere serier i hele tatt.
Men det hadde jo vært fint å kunne føye et album i klassisk 48 siders format til bibliografien. Jeg må si det.
Forresten: De som har lest Bendik Kaltenborns finfine bok Serier som vil deg vel, vil sikkert huske en sekvens med en svart ulv utenfor et kontor. Jeg skal ikke påstå annet enn at likheten med tittelen og forsideideen min er påfallende. Til mitt forsvar kan jeg bare si at jeg sto opp en morgen, sikker på at ideen i hodet mitt var både ny og original. Men sånn er det; underbevissthetens veier er uransakelige. Min serie kommer uansett ikke til å ligne på Bendik sin.
Det er en god stund siden jeg skrev noe om tegneserier her. Det er fordi det ikke har vært noe å fortelle. Brakk var på trykk for tredje og siste gang i M i september, og det er enda lenger siden jeg har bedrevet seriøs tegning. Jeg har gjort et forsøk på å selge inn serien til et annet blad og en annen redaktør, men uten å få respons.
Nå har serien for lengst mistet momentum, og jeg kommer neppe til å lage mer Brakk.
Jeg har ikke tenkt å sutre for mye over dette. Men jeg vil gjerne si noe om min erfaring med de store forlagene. Jeg er nemlig ikke veldig imponert. Det går på helt enkle, grunnleggende ting som har med profesjonalitet å gjøre.
Sender man redaksjonen en mail, er det ikke gitt at man får svar. Sender man inn en serie, kan man ikke føle seg sikker på at den ikke vil bli rotet bort. Betaling er noe man gjerne må mase for å få. Som jeg antyder i første avsnitt, kan man ikke engang regne med å bli refusert på en skikkelig måte. Man kan bare sjøsette flaskeposten sin og håpe at den vil bli lest av noen.
I tillegg kommer et generelt inntrykk av at det redaksjonelle arbeidet er noe som blir tatt litt på hælen. Det later ikke til å finnes noen overordnede planer eller visjoner for det man driver med. Man bare lager blader, lzm.
Jeg har selv jobbet 12-13 år i og med "den vanlige" forlagsbransjen. Der er det helt utenkelig at forfatterne skulle blitt behandlet like lemfeldig som serieskaperne blir. Helt utenkelig. De vet at det er forfatterne de lever av. Det er sikkert annerledes hvis man heter Frode Øverli. Men hvordan har tegneserieforlagene tenkt å dyrke frem den neste øverlien hvis de ikke tar vare på talentene sine? Forstår de ikke at de til syvende og sist sager over den grenen de selv sitter på?
Jeg må understreke at dette ikke gjelder en spesiell redaktør eller et spesielt forlag. Dette er erfaringer jeg har gjort meg som bidragsyter til en lang rekke utgivelser opp gjennom årene. Og jeg vet at jeg langt fra er alene om å ha slike opplevelser. Kritikken gjelder heller ikke småforlagene. Der har jeg bare gode erfaringer. Der føler man aldri at arbeidet man gjør blir tatt for gitt. Eller at man blir publisert på en merkelig form for nåde.
Sånn. Da var det sagt.
Når jeg nå ser over de sju Brakk-episodene jeg tross alt fikk laget, blir jeg overraskende fornøyd med meg selv. Mye av dette er jo riktig oppfinnsomt. Men samtidig kan jeg godt forstå hvorfor de kommersielle bladene ikke vil ha serien. Ikke bare er den ukonvensjonell i formen, men den er også fryktelig mørk. Til tider er den direkte vond å lese. Det finnes sikkert et publikum for en serie om tjukkaser i 30-årene som går på den ene ydmykelsen etter den andre, men de kjøper antakelig ikke lesestoffet sitt på Rimi.
Så, for å sette punktum og samtidig vise at jeg faktisk la ned en del arbeid i dette: Her er en kavalkade over alle Brakk-episodene. De fleste av dem forblir altså uutgitte.
Fra den første episoden jeg gjorde ferdig og sendte til forlaget. De syntes det var vel råflott å bruke en hel stripe på å zoome inn på karakteren. Den monokrome fargepaletten falt heller ikke i smak. I ettertid har jeg ikke noe problem med å si meg enig.
Episode nr. 2 var også med i den første forsendelsen til forlaget, men bare i blyantversjon. Personligheten til Sylte var allerede på plass, men ikke utseendet.
Fra Brakk nr. 1: Brakk hadde verdens minst givende og mest enerverende jobb: Å pirke løs "flippen" på gamle taperuller.
Fra Brakk nr. 2: Sylte var ikke bare et av verdens verste mennesker, han var også sjefen til Brakk. Her stikker han innom en fredagskveld.
Fra Brakk nr. 3: Vi blir bedre kjent med Brakks samboer, Eva, og forholdet dem i mellom. Det er selvsagt alt annet enn hjertevarmt.
Fra Brakk nr. 4: Både personligheten og utseendet til Brakks sjef Sylte, var sterkt inspireret av en norsk forretningskjendis.
Fra Brakk nr. 5: Et tilbakeblikk på Brakks ungdomstid. Kjærligheten til metal av den gamle skolen, er også i voksen alder et sjeldent lyspunkt i livet hans.
Fra Brakk nr. 6: For Brakk er selv litt familieplanlegging en kilde til dype ydmykelser.
Fra Brakk nr. 7: Sylte var en utømmelig kilde til irrasjonelle påfunn. Hadde serien fått et lengre liv, er jeg redd han hadde kommet til å dominere den fullstendig. Jeg kommer til å savne ham.
Enkeltmannsforetaket mitt - eller "det begynnende businessimperiet mitt", som jeg liker å tenke på det som - utvider stadig virksomheten. Tegneserier, illustrasjoner, layout, foredrag, presseskriv, plateanmeldelser eller snømåking - du ringer, vi bringer.
I det siste har jeg blant annet gjort noen småjobber som mentor hos Trafo.no. Trafo er et nettsted hvor kreative, unge mennesker kan vise frem arbeidene sine, og også få veiledning fra sånne som meg. Nå har jeg nettopp kåret månedens talent, og valget falt, som man kan se, på en halvnaken jente. Begrunnelsen min finnes her.
I dag har jeg dessuten en ny plateanmeldelse på trykk i Fædrelandsvennen. Den tar for seg debuten til AgaiaGanza fra Kristiansand. Teksten ligger på fvn.no og platen kan høres på Spotify.
Det er på høy tid å oppsummere året her på roysobstad.com - akkurat som i fjor og året før der:
Januar: Året begynte etter alt å dømme ikke så bra. Jeg kan ikke lenger huske hvorfor jeg var så sliten og grinete, men lurer på om det ikke hadde noe med mørketiden å gjøre. Det er rart, men da jeg var yngre spilte årstiden og været absolutt ingen rolle for meg. Nå kan noen skarve uker med gråvær gjøre meg deprimert. Samme måned ble en av seriene mine utgitt i svensk oversettelse. Det må ha hjulpet litt.
Februar: Lettdepresjonen har dessverre ikke sluppet taket. Og grunnen er visst ikke været, men at jeg mangler noe meningsfullt å drive med. Syting og klaging, ahoy!
Mars: Endelig et lyspunkt: Min nye tegneserie Brakk debuterer som biserie i M. Dessverre opplevde aldri Brakk den helt store entusiasmen fra redaksjonen, og det ble med fire trykte episoder i 2009. I skrivende stund vet jeg ikke hva det skal bli av serien. Men i mars så jeg i hvert fall lyst på utsiktene.
Mai: For tredje gang deltar Ronny og jeg på Oslo Comics Expo. Det "faglige utbyttet" er magrere enn noen gang, men alkoholforbruket desto større. Jeg tar bilder av dassene jeg besøker. I tillegg bidrar jeg til en tegneseriedugnad som har som formål å få mer penger ut av Trond Giske.
Juni: Vinterdepresjonen avløses av sommerslapphet. Jeg tegner en sjiraff.
August: Ut over høsten er tendensen at bloggen handler mer om musikk enn om tegneserier. Min låtskrivende kamerat Erlend Ropstad antyder i et intervju at han har brukt mitt navn i tittelen på sin nye plate. I stedet for å ta dette som en hyggelig gest, tolker jeg det som en krigserklæring. Dessuten debuterer jeg som plateanmelder i Fædrelandsvennen. Av alle ting får jeg i oppdrag å skrive om black metal.
Desember: Før jeg faller i julekoma, rekker jeg å bidra med noen tekstsnutter til Pstereo-kåringen. Mest fornøyd er jeg med omtalen av Bob Dylans Love and Theft.
I dag ligger nok et av mine bidrag til Pstereos julekalender ute. Dette handler om min favorittplate i 2009, Stein Torleif Bjellas Heidersmenn. Den har havnet på en 28. plass i kåringen av tiårets beste plater.
"Det er ingen tvil om at Roy Søbstad er en av Norges mest undervurderte serieskapere." - Serienett.no
"Kontinuerlig kvalitet over mer enn ti år skal man ikke blåse av." - bt.no
"I små enkle historier fortalt i få, men mesterlige streger tegner Søbstad et præcist portræt af nogle forkælede møgunger." - Seriejournalen.dk
"Søbstad blander komedie og drama på en fin måte. Den minimalistiske og karikerte tegnestilen er gjennomarbeidet og elegant." - Dagens Næringsliv
"Det er flere høydepunkter her, med en humor som er drøy uten å være vulgær." - VG
"Gratulerer Jippi Forlag med en flott samling vanvidd med mening, og takk til Roy Søbstad for en dynamisk og underholdende verden i spenningsfeltet mellom kunst og kommers!" - NUMER
